The way we live is a story told over and over again, and we believe it's the only way to live, but it's not. Break free from the story you've been told, and create your own way of living.
Jeg har prøvd så lenge, så lenge, å passe inn. Nå kjenner jeg at jeg trenger å "Break free from the story", du vet, den historien du blir fortalt og vist, hvor det er en "riktig" måte å være på og gjøre ting. Det som i din familie var normalt, som er normalt i samfunnet rundt deg, som du former deg etter.
Alle disse kravene jeg ikke klarer å forstå, som legger seg som stress på innsiden.
Jeg har alltid kjent på det å ikke passe inn i formen, være annerledes, ikke helt forstå greia.
Jeg har på mange måter vært sterk og vist at jeg ikke lar meg forme, men allikevel er jeg preget av formen, av normen, jeg ønsker å være en del av det og de som er rundt meg. Få anerkjennelse og respekt, vise at jeg også kan det som normen viser.
Men det koster.
Det koster å maskere de sidene som ikke passer inn i fortellingen om menneske, om hvordan vi skal leve, jobbe, bo, være, ha relasjoner. Hvordan vi skal kommunisere og omgås.
Maskere det som skjer på innsiden.
Men det koster også å bryte ut av normen, gjøre ting annerledes, være annerledes, overleve utenfor karusellen.
For når du ikke gjør ting etter boka, der hvor historien, fortellingen, normalen står nedskrevet, ja da kan du fort bli alene om alt, miste rettigheter, plass i samfunnet, bli ekskludert. Du er rar og annerledes, og hvem bryr seg, du har jo sagt fra deg plassen på karusellen, det var ditt valg.
Dette høres kanskje dramatisk ut, men det er det frykten sier idet jeg slipper taket.
Kan jeg allikevel stole på at jeg kan gi slipp og lande trygt. At "normalen" vil endre seg med meg, eller viskes ut og at jeg vil ha en plass her, sammen med resten..?
Kan jeg vise verden hvem jeg er..
på innsiden..?
Shant Ananda
Comments